Tillit

MELLOMTID er tittelen på produksjon nr 2 hos TilliT

NORSKEKYSTKULTUR – 2 FILMER 1927-1949 – HISTORISK KRONOLOGI
Innledning:
Filmene [F] ”fornemmelse” (produsert for DVD og kino 2009-2011) og [M] ”mellomtid” (produksjon startet februar 2012) skal kunne ses uavhengig av hverandre med eget innhold og selvstendig handling, men målet er at publikum får en tredje forståelse ved å se begge filmene. Peder Olsen (født 1919) er gjennomgangsfigur i samtlige scener. Vi følger han som ung (1927) og som voksen (1937-1949).

Samtidig handling begge filmer: [F] fornemmelse og [M] mellomtid {fakta-klammer} LILLA FARGE: FERDIG INNSPILT FEBRUAR 2012
[M] -Gunda blir syk av tuberkulose. Hun har sydd en dukke til Peder, men det ene øyet har løsnet. Peder vil at mamma skal sy det på, men han får ikke lov å være i samme rom som henne.
[F] Hun dør i Oslo i 1927. Doktoren er tilstede.
[M] Grossereren er også syk.
[F] ”Fru grosserer Beate” er livredd for smitte og hun forlanger at Peder skal gi fra seg tøydukken sin som Gunda har sydd til ham. og grandtante Beate sender lille Peder til sin tvillingsøster, Anne, som lever i enklere kår på Sørlandet.. Lille Peder blir godt kjent med skipper Torgersen som fører ”Børøysund” til Sørlandet hvor Peder blir hentet av onkel Tom og tante Anne. Tvillingbarna,Cecilie og Dorrit, mobber Peder for sin rare østlandsdialekt og han bestemmer seg for aldri å rulle på R’en. Peder oppsøker stedets mystiske kone, Petra, som også kjente godt til Gunda før hun reiste til Holland og ble aupair, for deretter, som gravid 17 åring å bli sendt til Oslo – til sin tante Beate.
Peder får ikke lov å besøke Petra. Man besøker ikke Petra - det har stedets prest bestemt. Peder lærer å seile, tyde været og bruke Petras urtehage.
[M] Men Petter Prest er formann i Vergerådet {opprettet i Norge år 1900 for barns beskyttelse} og sammen med lensmannen vil de ta hånd om Peder. Peder oppholder seg ofte hos Petra. En dag han stjeler melk til Petras katt blir onkel Tom sint. Peder rømmer – med Petras hjelp, men kommer ut for dårlig vær og seilskjekta forliser ved fyret og synker. Den grinbitne fyrvokteren har nok unger på fyret men Peder får sove i tårnet mot å passe på at lyset ikke slukker. Guvernanten har mange unger i fyrboligen og Peder får undervisning. Når været bedrer seg blir han sendt med postbåten til byen. Her venter vergerådets representant, Petter Prest, ved bussen. Peder ser en annonse i avisen om at Torgersens fraktebåt "Hestmannen" har avgang samme kveld, og Peder stikker av når bussen må vente på motgående trafikk ved ”Knuden”.
Peder oppsøker kaptein Torgersen og han blir med.
[F] I 1937 blir Peder kalt hjem til Norge fordi Sorenskriveren skal åpne Testamentet etter Petras død. Peder arver sjøbua og en ikke liten sum i banken. Petter Prest er sterkt i mot å gi en slik sum til et uekte barn.
[M] Noen år senere fremstår Store Peder med styrmannspapirer på kontoret til Megler Persson. Andre verdenskrig har startet og Peder får arbeid om bord i en liten sjark sammen med Lauritz. De ser Børøysund passere med engelske soldater om bord. Ruteskipet ser ut til å være kapret. {Galtesund 15.02.1942}. Peder har lyst til å være mer aktiv, mens Lauritz er familiefar og vil ligge lavt. Han befaler at Peder skal levere inn den ulovlige radioen din har beholdt {naziordre høsten 1941}. Peder leverer inn radioen, dvs han leverer kun inn kabinettet uten innhold, men den kvinnelige ekspeditøren på lensmannskontoret avslører han, men gir han samtidig en mulighet til å bytte om en radio-lapp. Det er kaos utenfor lensmannskontoret fordi statspolitiet, tyske soldater og Gestapo henter denne dagen inn de norske jødene for transport {26.11.1942}. Peder blir stående midt i gruppen etter å ha kommet ut fra lensmannskontoret og lensmannen beordrer han også om bord i bussen. Peder har passet sitt i orden. I kaoset ser Peder ei lita jente forville seg inn blant tilskuerne. Bussen kjører av gårde. Peder ser Doktoren sitte foran i jødebussen. Peder husker doktoren fra den dagen da mor Gunda døde. I bakvinduet vinker ei anna lita jente med dukken sin.
Megler Persson oppfordrer stadig Peder til å gjøre noen oppdrag, og vil at Peder skal ta enda en flyktningetur med sjarken. Peder er redd, men han har møtt den kvinnelige agenten, Carl den 12, og er avstandsforelsket. Peder skal møte den svenske fiskebåten utenfor norskekysten og han har med følgende personer; en jødisk familie som ligger i skjul i kjelleren på Telegrafen. En russisk krigsfange som har rømt fra en leir i Rogaland. Han er skadet og han med seg spionasjepapirer fra motstandsrørsla i Stavanger. En motstandsmann – og Doktoren.
De fisker hele dagen mens flyktningene ligger forut i lugaren. Russeren lukter vondt og er skadet. De møter den svenske fiskebåten og folkene lesses over. ”Carl den 12” mener det er for mange folk og tror det er et råttent eple blant dem. Peder stoler på Doktoren som han har sett i jødebussen. Peder er usikker på Tateren. Doktoren mener at den russiske soldaten må tas med tilbake fordi han er for syk. Slik blir det.

Når de klapper til kai så går Doktoren for å skaffe transport. Peder går i land for å hente vann til russeren, men når han runder hjørnet på tilbakeveien så står statspolitiet ved sjarken. Peder løper av gårde til Megler Persson.
Imens har SS-Hauptsturmführer Hans Lipicki og Hauptscharführer Paul Heinrich Glomb lagt en plan for å avsløre Megler Persson. De ringer til en soldat med beskjed om å hente Persson. Telefonen blir avlyttet av Telegrafdamen og hun melder til Persson som forsøker å stikke av sted. Men Gestapo står allerede utenfor dørene. Begge blir tatt og Peder observerer det hele. Ved ankomst til Arkivet sniker Peder seg langs veggen for å gi et advarende signal til Doktoren som står med ryggen til når de blir ført inn. I samme øyeblikk som han skal viske til Doktoren så ER DET FAKTISK Doktoren som gir ordre om hvor fangene skal føres!! På bakken ved bilen ligger liket av russerfangen.

Han rømmer tilbake til BUA og gjemmer seg under gulvet. På radioen hører han at krigen er slutt. Han treffer Megler Persson som, pga sitt svenske pass overlevde. Persson har med seg et brev fra Carl den 12./Synnøve.
Mannskapet på RUBB ble overmannet av den såkalte motstandsmannen som ikke var verken full eller bevisstløs. Hun ble slått bevisstløs mens skuta ble ført tilbake til Norge. Synnøve kastet seg i sjøen mens de fortsatt befant seg oppunder svenskekysten.
[F] Krigen er slutt. 1945. Peder forlanger at Megler Persson skal agere og være Peders privatsjåfør og de kjører for å møte Synnøve på den nyanlagte Snartemo jernbanestasjon på Sørlandsbanen. Det er lengre dit enn de tror og toget har for lenge siden forlatt stasjonen. Peder hilser på ”Carl den 12” eller Synnøve som hun nå kan fortelle at hun heter. De flytter inn i Petras sjøbu og får datteren Ragnhild.
[M] Peder kjøper den svenske linetråleren RUBB og fortsetter kystfart. Lauritz har fått arbeid i land. I 1947 melder avisene at det kommer sjømenn hjem fra utenriksfart. Disse har ikke vært hjemme siden før krigen og noen få kristiansandere møter opp på stasjonen med norske flagg. Peder og Synnøve venter på kaptein Torgersen. Han dukker ikke opp men plutselig står ”Ole” der. Han har seilt sammen med Torgersen og har med seg den avrevne dukkearmen som mangler på dukken til Peder. Denne ”lykkeamuletten” har han fått av kaptein Torgersen. Peder hører at Ole er motormann og inviterer han hjem til deres trange hjem. Synnøve liker det ikke, og om natten begynner Ole å hyle i sine mareritt. Neste morgen drar RUBB avgårde.
[F] På returen får de motorstopp utenfor Lindesnes men Ole fikser skaden og de kommer hjem til Synnøve – om enn noe forsinket. RUBB er lastet med salpetersekker og de må komme seg over Skagerrak. Det er meldt dårlig vær. I Danmark losser de, kjøper sprit og sigarer men glemmer nylonstrømpene. Ved ankomst til Svinør drar Peder for å ringe hjem til Synnøve. Fra Telegrafen blir hun budsendt, men samtalen blir heller kort når Ragnhild begynner å skrike. Dessuten har han glemt å kjøpe nylonstrømper. Telefondamen er derimot opptatt med åpningen av den nye broen over Vrangsundet. Hun organiserer komiteene gjennom sitt telefonnettverk.
Mens Peder har vært på Telegrafen har Børøysund med sin nye skipper vært innom, og siden RUBB ligger ulovlig på Dampskipskaia så det blitt hektisk skriking og aktivitet på dekk. Ole tåler ikke slike lyder – etter sitt fangenskap – og han stikker av – om bord i Børøysund.
Peder står uten mannskap, men han benytter tiden til å drive litt gjøn med stedet ordfører som forteller på radioen om hvilken fantastisk fremgang den nye broen vil skape. Han fester krutt og avfyringsmekanisme i toppen av masta. {De fleste gamle seilskutene med montert hjelpe-motor måtte gjør et valg når Skjernøybroa, Justøybroa og Vrengenbroa ble bygd. Enten kutte mastehøyden for å kunne gå innaskjærs eller gå utsatt til utaskjærs med de ekstra farer det betydde i dårlig vær}.
Fantegutten Aslak dukker opp på bryggekanten for å selge tinn og kobber. Han blir med som dekksgutt. Peders lille stunt skaper en tanke irritasjon hos ordføreren som akkurat skal åpne broa.
[M] Ved ankomst neste havn forsøker Peder å finne Ole. Han oppsøker den nye kapteinen på Børøysund som kan fortelle at det ble bråk da de passerte et militæranlegg som drev med øvelsesskyting. Ole ble tatt hånd om av politiet på stedet. På politistasjonen kan de fortelle at Ole ikke kunne holdes forvart så han ble sendt på gata. Det vet ikke hvor. ”Uten bopel” står det i papirene. Senere på dagen finner Peder Ole i maskinrommet på RUBB. Maskinrommet, det stedet som var verste stedet i konvoitrafikken, nå var det det tryggeste stedet. Ole tok sitt eget liv.
Peder tar bussen hjem til Synnøve. På bussen treffer han på ei gammel kone som studerer avisen hans. Der står dødsannonsen til Ole. Hun har opplevd å miste sin sønn i første verdenskrig og sin sønnesønn i andre verdenskrig. De tar farvel. Synnøve venter utenfor bussen.
Ved ankomst til kirken begynner Ragnhild å skrike og Synnøve tar henne med utenfor. Peder blir sittende igjen i kirken alene – sammen med Petter prest. Presten er ikke helt fokusert og omhandler Ole som ”Ola” i sin tale. Peder blir irritert og irettesetter Petter prest to ganger. Så forlater han kirken i protest.